Velgerbevegelser vel et år før stortingsvalget

Deling:
Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin

Det er vel et år til neste stortingsvalg. Et år er lang tid i politikken. Mye kan skje, og følgene av koronautbruddet og den økonomiske krisen har vi ennå ikke sett fullt ut. Kombinert med det faktum at sittende regjering er en mindretallsregjering, er det vanskelig å forutsi presist hvilken politisk situasjon Norge er i om et års tid.

Status et år før valget er at vi har to omtrent jevnstore partier som knives om å være størst. Men begge behøver samarbeidspartnere for å få et flertall bak seg. I dag er det Arbeiderpartiet og deres mulige samarbeidspartnere som har flertall på meningsmålingene. Dette har vært situasjonen siden sommeren 2018 med større og mindre margin.

Kommunevalget 2019

Velgerbevegelsene foran kommunevalget i 2019 var i stor grad preget av polarisering og fragmentering av norsk politikk. I de store byene fikk vi sterk fremvekst av bompengemotstanden gjennom Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB). Polariseringen kom sterkt til uttrykk ved at man på motsatt side fikk Miljøpartiet De Grønnes (MDGs) fremvekst – spesielt i de store byene. I Oslo fortsatte byrådssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, SV og MDG, og i Bergen kom MDG inn i byrådet sammen med blant andre Arbeiderpartiet.

Et tydelig eksempel på fragmentering viste sammensetningen av det nye bystyret i Kristiansand, der i alt 13 partier og lister ble representert. Men over hele landet så vi en styrket oppslutning om mindre partier, og en svekkelse av de to største – Arbeiderpartiet og Høyre.

I distriktskommunene befestet Senterpartiet sin sterke stilling. Sammen med MDG var Sp fjorårets lokalvalg store vinner. Sp fikk over 14 prosent oppslutning, og erobret i alt 138 ordførere. En fremgang fra 104 ordførere i perioden 2015-2019.

Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet ble valgtaperne i 2019. Arbeiderpartiets samlede oppslutning for hele landet gikk ned fra 33 prosent i 2015 til i underkant av 25 prosent i 2019. Men trøsten for partiet var nok at man beholdt makten i de store byene

som Oslo, Bergen og Trondheim, og klarte å erobre ordførerstillingen i Stavanger – etter over 20 års Høyrestyre.

Høyres oppslutning gikk ned fra vel 23 til 20 prosent. Men det som var mest smertefullt, var nok at man ikke greide å ta tilbake makten i Oslo og Bergen, og tapte i tillegg ordfører-jobben i Stavanger.

Fremskrittspartiets oppslutning gikk egentlig marginalt ned i landet totalt sett i 2019. Men også valgresultatet i 2015 ble oppfattet som svakt. I tillegg tapte partiet mye oppslutning i Bergen og Stavanger – spesielt til den «nye» konkurrenten som kom på banen for fullt – nemlig Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB).

Starten på 2020

Situasjonen tidlig i 2020 var en synkende oppslutning om regjeringspartiene. Det ble ikke bedre for regjeringspartiene da Fremskrittspartiet valgte å gå ut av regjeringen.

For Frp ga regjerings-exit en umiddelbar «boost», mens det for Høyre ga en nedtur. Høyre som lenge holdt seg på et godt 20-tall, mistet oppslutning og oppnådde godt under 20 prosent oppslutning på meningsmålingene tidlig i mars. For KrF forble oppslutningen rundt sperregrensen på 4 prosent, og for Venstre rundt 3 prosent.

Opposisjonspartiene og spesielt Senterpartiet styrket sin stilling etter kommunevalget i høst. Gjennomsnittet av de nasjonale meningsmålingene viste på sitt høyeste over 19 prosent oppslutning om Sp, og på noen målinger fikk partiet flere stortingsmandater enn Høyre *). De øvrige opposisjonspartiene holdt et jevnt nivå rundt valgresultatet fra lokalvalget. Både MDG og Rødt holdt seg stabilt over 4 prosent oppslutning på de fleste av målingene.

For de tre første månedene av året viste velgerovergangene at Høyre tapte netto flest velgere til Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Nesten 13 prosent av Høyres 2017-velgere oppga da at man ville stemme Sp eller Frp. Dette utgjør nærmere 100.000 velgere. I tillegg hadde partiet også et nettotap til Arbeiderpartiet på rundt 20.000 velgere.

*) Pollofpolls.no. 11.2019. ‘Gjennomsnitt av nasjonale målinger med spørsmål om stortingsvalg november 2019’

Koronakrisen

Men så kom koronakrisen og stengingen av det meste av Norge. Krisen fikk umiddelbare virkninger på partioppslutningen. Velgerne sluttet i store skarer opp om det største regjeringspartiet, Høyre. Meningsmålingene viste at oppslutningen på bare noen uker økte fra rundt 18 prosent til rundt 25 prosent, samtidig fikk Solberg-regjeringen ros for sin håndtering av korona-krisen. I en meningsmåling Respons Analyse gjorde for VG i mai, svarte over 80 prosent av velgerne at regjeringen har håndtert krisen svært eller ganske godt.

Historien har vist mange eksempler på at oppslutningen om myndigheter og regjeringspartier øker i krisetider. På den hjemlige fronten klarte Stoltenberg-regjeringen å hale valgseieren i land i 2009 etter finanskrisen i 2008. Vi så også en styrket (men kortvarig) oppslutning om Arbeiderpartiet etter terrorangrepet på Utøya i 2011. Utenlands kan vi vise til De konservatives valgseier i Storbritannia etter Falklandskrigen i 1982, og til styrket oppslutning om Angela Merkel og CDU i Tyskland nå under koronakrisen.

Velgeroverganger etter koronakrisen

Etter koronakrisen får vi således et helt annet bilde av velgerovergangene. På målingene til Respons Analyse øker lojalitetstallet for Høyre fra 55 prosent tidlig i mars til 73 prosent tidlig i mai. Overgangene til andre partier går tydelig ned. Særlig gjelder dette overgangene til Senterpartiet og Fremskrittspartiet. I mars-målingen var overgangen til Sp og Frp på 17 prosent. I mai-målingen var denne overgangen på 6 prosent.

Samtidig som Høyre går frem som følge av koronakrisen, så går Fremskrittspartiet tydelig tilbake. For de øvrige partiene er det mindre endringer. Arbeiderpartiet styrker seg litt, og Senterpartiet holder stillingen. Regjeringspartiene KrF og Venstre har foreløpig ikke høstet noen gevinst av koronakrisen.

Hva skjer i kjølvannet av koronakrisen?

Hva vil så skje i kjølvannet av koronakrisen? Mye er selvsagt avhengig av hvor lenge nedstengningen vil vare. Det er likevel klart at det politiske Norge vil være opptatt av helt andre spørsmål og problemstillinger i postkorona-tiden enn det man ellers ville vært. Å få næringsliv og økonomi igjen på fote, vil selvsagt stå sentralt.

I en tid preget av usikkerhet, er trolig en stø kurs det beste valget. Politikken under koronakrisen har vært preget av dette. Partiene må verne om sine velgere og kjernesaker gjennom krisen, for å beholde tillit og troverdighet.

Hvor godt eller dårlig partiene lykkes med å forankre krisepolitikken i egne velgeres interesser, kan bli avgjørende i opptakten til valget. Opposisjonspolitikk er en vanskelig øvelse når situasjonen krever samordning under en leder. Utspill som rokker ved den retningen regjeringen velger må begrunnes godt. Men samtidig ligger det store muligheter for den som finner en kurs som appellerer til velgergrupper på vippen.

Mye taler for at dette kan styrke de såkalte styringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet.

Men vi vil heller ikke se bort fra at Senterpartiet greier å holde oppslutningen – i hvert fall på nivå med kommunevalget i 2019. Sp kan i det neste året dra nytte av økt vektlegging på Norges evne til selvberging og beredskap. Om partiet treffer med en satsing på små bedrifter og et bærekraftig næringsliv, kan Sp ta viktige stemmer bort fra både Arbeiderpartiet og Høyre.

Samtidig har mange velgere under nedstengingen vent seg til en hverdag preget av mindre reising og mindre konsum. Det kan tale til for eksempel MDGs fordel, siden mange av deres forslag nå kan fremstå som mindre «ekstreme» i velgernes øyne.

KrF og Venstre er gjerne de mest usikre kortene statsminister Erna Solberg har på hånden. Det er vanskelig å se hvilke gjennomslag disse partiene kan vente seg i løpet av det neste året, med Frp på Stortinget. Likevel er det ikke utenkelig at KrF og for så vidt Venstre kan virke balanserende, og gjøre seg viktige ved å rette oppmerksomhet mot svakere grupper i samfunnet gjennom en krevende økonomisk periode. Om det er nok til å holde dem over sperregrensen gjenstår å se.

Under andre forhold kunne det vært naturlig å tenke at polariseringen fra sist valg også kom til å prege det neste. For ofte er det slik, at det er det politiske spillet som avgjør hvem som ender opp med makten. Men den nåværende situasjonen handler mindre om politisk spill, og mer om partienes styringsevne.

Dette kan fort bli avgjørende for neste års stortingsvalg, og spesielt for Høyres oppslutning. Dersom tiltak mot koronasmitten og ikke minst tiltak for gjenoppbygging av økonomien lykkes og velgerne ser at det begynner å snu, vil dette gi en fortsatt styrket oppslutning for Høyre. Lykkes ikke tiltakene, vil det gå verst utover nettopp Høyre. Det siste året har vist at velgernes gunst kan være flyktig.

For tiden går det i retning av regjeringsskifte, med Jonas Gahr Støre som statsminister. Men det er fortsatt uavklart hvilke partier som går inn i ny regjering, og hvilke partier man må støtte seg på. Blir det flertall for den forrige regjeringskonstellasjonen mellom Ap, Sp og SV, eller må den ha støtte fra Miljøpartiet De Grønne og/eller Rødt?

Eller kan det hende korona-pandemien og økonomiske krisetider løfter Høyre og samarbeidende partier så høyt at Erna Solberg får en ny 4-års periode som statsminister?

Thore Gaard Olaussen

Thore Gaard Olaussen

Daglig leder i Respons Analyse

Kjersti Kræmmer

Kjersti Kræmmer

Rådgiver i Respons Analyse

Vil du vite mer om dette? Kontakt meg!