Hvordan spør vi om kjønn? Spørsmålet dukker opp stadig oftere i møter med oppdragsgivere, respondenter og kolleger. Tilbakemeldingene, og refleksjonene, varierer stort. Noen er svært opptatt av at det skal være mer enn to svaralternativer, mens andre synes det er best å holde det til to svaralternativer slik de har hatt det tidligere. Andre igjen spør oss som rådgivere, hva vi synes er best – eller sier «vi ønsker bare det som er minst kontroversielt. Vi ønsker ikke at det spørsmålet skal bli fokusert på, hverken den ene eller andre veien …». Det er tydelig at dette er et tema med stort meningsmangfold og mye usikkerhet – også blant oss som driver med dette daglig.
Det er flere årsaker til at kjønn er en standard bakgrunnsvariabel – et spørsmål andre spørsmål brytes ned på – i de fleste kvantitative spørreundersøkelser. På samme måte som alder, bosted og kommunestørrelse brukes kjønn til å si noe om likheter og ulikheter mellom demografiske grupper. I utvalgsundersøkelser kan man for eksempel ønske å se om menn har høyere lønn eller arbeider flere timer i uken enn kvinner. I en kampanjemåling vil man utforske om kampanjen lykkes med å nå sin målgruppe, eller om det er forskjeller mellom hvordan menn og kvinner responderer. Noen spørsmål vil bare være relevante for ett av kjønnene.
Det oppleves som regel viktig å ha med spørsmålet om kjønn, fordi det lar oss utforske om det er forskjeller i preferanser, meninger og opplevelser. Hvis vi ikke vet med sikkerhet om slike forskjeller eksisterer, er det vanskelig å både anerkjenne og gjøre noe med dem. Kjønn kan på denne måten være svært relevant, men i slike undersøkelser er det ikke nødvendigvis noen god grunn til å ikke ha flere svaralternativer enn to.
For oss som driver med befolkningsundersøkelser er kjønn viktig av en helt annen årsak. I slike undersøkelser ønsker vi å si noe om en befolkning som helhet. Da må vi representere målgruppen korrekt i forhold til kjønns- og alderssammensetningen i, for eksempel, et bestemt geografisk område. Det er kun mulig ved at vi tar utgangspunkt i SSB sin befolkningsstatistikk for å styre utvalget og vekte datasettet i etterkant. Og i SSB sine data finnes det i dag ikke et tredje kjønn. Det skaper da utfordringer om informasjonen om kjønn mangler i datasettet, siden vi da ikke kan sikre representativitet ved å sjekke fasit.
Hvis vi ikke har denne informasjonen risikerer vi at det oppstår skjevheter i utvalget, for eksempel ved at vi får med flere eldre kvinner og færre unge menn, enn det egentlig bor i området. Hvis dette ikke justeres for, får de eldre kvinnene flere «stemmer», og dermed større betydning for totalresultatene i undersøkelsen, mens unge menn ville vært underrepresentert. Uten at vi visste om det.
På webundersøkelser stilles ofte spørsmålet om kjønn direkte til respondenten, og da blir kategoriene spesielt viktige og umiddelbare. Vi har forsøkt oss på ulike varianter tidligere, som ikke nødvendigvis har blitt oppfattet etter hensikten. Det viktigste for oss er at vi er inkluderende og åpne i vårt møte med respondenter. I vårt virke er vi helt avhengige av respondentene våre, som bruker av tiden sin til å svare på alt vi lurer på. Og det siste vi vil er jo at noen skal oppleve at de ikke blir sett og inkludert for den de er.
Vi har lest, diskutert og grublet, og blitt enige om at vi i arbeidet med undersøkelser må vi først og fremst ta hensyn til respondentene. Det betyr at vi må våge å ta denne diskusjonen. Hvorfor kjønn? Hva skal denne informasjonen brukes til? Og hva mener vi egentlig med kjønn?
SSB har nylig utarbeidet en veileder for spørsmål om kjønn og kjønnsidentitet. Der anbefales det at når man spør etter kjønn for å sikre representativitet bør det brukes et todelt spørsmål. Først bør man spørre om kjønn med flere svaralternativer, før man deretter spør de som svarer noe annet enn mann eller kvinne, om hvilket kjønn de er registrert med i Folkeregisteret.
Hvis man egentlig er ute etter kjønnsidentitet, bør man spørre om hvilket (om noe) kjønn respondenten identifiserer seg som, og gi de som svarer noe annet enn mann og kvinne muligheten til å gi en mer detaljert beskrivelse – dersom de ønsker det.
SSB sin veileder gir oss et godt og konkret utgangspunkt for å diskutere spørsmålet om kjønn mer åpent, både internt så vel som med oppdragsgivere og respondenter. Det er ikke nødvendigvis alltid relevant å spørre om juridisk kjønn hvis representativitet ikke er et poeng. Og når det er relevant, bør vi være åpne for at det er flere svar enn to på spørsmålet: Hva er ditt kjønn? Ofte er heller ikke det biologiske kjønnet spesielt interessant – vi er egentlig ute etter kjønnsidentitet, det en person identifiserer seg selv som.
Samtidig er det tilfeller, som befolkningsundersøkelser, der vi trenger muligheten til å kontrollere og vekte utvalget. Da er det juridiske kjønn vi trenger – det som er registrert i Folkeregisteret, og der finnes det inntil videre kun to kjønn. Det må vi anerkjenne som noe annet enn kjønnsidentitet.
Som analysebyrå ønsker vi å reflektere virkeligheten slik den faktisk er. En viktig del av det er å etterstrebe presisjon i spørsmålene vi stiller, og være tydelige om hva vi egentlig spør om. Begrepene vi bruker og spørsmålene vi stiller skal anerkjenne respondentene våre, og representere mangfoldet i befolkningen så godt det lar seg gjøre. Ord og spørsmål kan oppfattes ulikt av ulike mennesker, og de kan endre betydning over tid. For hvert nye prosjekt kommer nye utfordringer og problemstillinger. Derfor vil dette være en prosess vi aldri kommer helt i mål på. Men hver gang vi tar den diskusjonen med våre oppdragsgivere, og blir utfordret i dialog med våre respondenter, kommer vi et steg videre.
