av Kjersti Kremmer og Thore Gaard Olaussen

De tre siste årene har Respons Analyse undersøkt tillitsnivået i befolkningen på oppdrag fra Arendalsuka. Årets undersøkelse ble spesiell på mange måter. Den ble gjennomført i midten av juni, på et tidspunkt da Norge hadde stått stille siden mars på grunn av koronautbruddet. På gjennomføringstidspunktet var smittetallene lave og synkende, og de fleste forventet nok en gradvis, men målrettet gjenåpning av samfunnet. Det er derfor svært interessant å kunne se hvordan tiltakene som ble gjennomført har påvirket befolkningens tillit til ulike institusjoner og samfunnsaktører.

Tillit til institusjoner og samfunnsaktører

Sammenlignet med fjorårets undersøkelse, ser vi til dels store bevegelser i tillitsnivået befolkningen har til institusjoner og samfunnsaktører. 2019 var et år der mye fokus ble lagt på medienes troverdighet, samtidig som det politiske bildet var preget av kontroverser og omrokkeringer i regjeringskabalen. Resultatet viste seg som en økende skepsis til de store mediene, og svekket tillit til landets politiske styre.

I år har trenden snudd. Årets undersøkelse viser en klar økning i tillit til nesten alle institusjoner og samfunnsaktører, spesielt for Stortinget og Regjeringen. Det er også tydeligere fremganger for norske medier og de politiske partiene.

Det er et kjent fenomen at oppslutning om styrende og sentrale myndigheter øker under krisetider. Vi må derfor legge forklaringen på koronasituasjonen som vi befinner oss i. For mediene og organisasjoner, skyldes økningen trolig at mediene og interesse-organisasjoner bidrar med gode innspill til myndighetene samtidig som de videreformidler myndighetenes budskap, og sånn sett legitimerer og støtter oppunder disse.

Tillit til regjeringen

Spesielt interessant er økningen i tillit til Regjeringen, for her ser vi en markant økning i tillit blant velgere som stemmer på opposisjonspartiene. Regjeringen har altså fått en «tverrpolitisk» oppslutning sammenlignet med tidligere. Forklaringen må være at Regjeringen i krisetider oppfattes mer som en utøvende myndighet, og i mindre grad en politisk aktør. I «normale» tider er det i større grad den politiske aktøren som gjør seg gjeldende.

Tillit og valgdeltakelse, og tillit blant yngre grupper

Tilliten er størst blant dem som deltar i valg. De gruppene som velger å holde seg hjemme på valgdagen har klart lavere tillit til de aller fleste institusjoner og samfunnsaktører. Derfor skulle man tro at tilliten var lavere hos de unge, som sjeldnere deltar i valg.

Tallene viser at det er ikke tilfelle. Forskjellene for de fleste institusjoner er små når vi ser på alder. For kommunestyret og politiske partier er tilliten hos de yngre gruppene faktisk litt større enn hos de eldre gruppene. 

Institusjoner og aktørers viktighet for demokratiet

Oppfatningen av viktighet av de politiske institusjonene er fortsatt høy, men holder seg noenlunde konstant. Det er selvsagt de politiske institusjonene som er de viktigste – som Stortinget, Regjeringen, Kommunestyret og De politiske partiene. Alle får rundt 80-90 prosent oppslutning i viktighet.

For de fleste av institusjonene/aktørene er tendensen fortsatt slik at personer med høy valgdeltakelse, organisasjonsdeltakelse, yngre personer, bosatt i større kommuner, høy utdanning og ansatte i offentlig sektor gir en høyere viktighetsscore for demokratiet enn andre befolkningsgrupper.

Unntaket er sosiale medier – der gjennomsnittsscoren er lav hos de fleste grupper, men får lavest score blant grupper med høy valgdeltakelse og middels eller høy utdanning. Yngre personer gir høyere viktighetsscore på sosiale medier enn det eldre grupper gjør.

Kanaler man vil bruke for å få frem egne synspunkter.

Et robust demokrati er avhengig av at borgerne kan være med på å fatte beslutninger, og at det finnes tilgjengelige kommunikasjonskanaler for å utrykke synspunkt og meninger.

På spørsmål om hvilke kanaler befolkningen vil bruke for å frem sine synspunkter topper i første rekke Folkevalgte i kommunestyrer og Norske medier.

Dernest kommer arbeidstakerorganisasjoner, de politiske partiene og folkevalgte på Stortinget.

Sosiale medier er tydeligvis en mer sentral aktør for å få frem synspunkter, enn som en aktør man har tillit til eller mener er viktig for demokratiet. Nesten 50 prosent av velgerne oppgir Sosiale medier.

Yngre grupper vil bruke sosiale medier mer enn eldre grupper. 65 prosent blant personer under 30 år, og 24 prosent blant personer over 60.

Endringene fra tidligere år er små, og således bekrefter disse tendensene.

Samlet sett gir denne undersøkelsen et interessant innblikk i Norges befolknings reaksjon på krisetilstand, samtidig som den trekker frem sentrale forskjeller i ulike befolkningsgrupper og belyser hvordan situasjonen har påvirket disse. Som sjef for Arendalsuka, Harald Stanghelle, bemerker i sin kommentar i Aftenposten, er det under koronapandemien blitt tydeligere hvilke samfunnsforskjeller som finnes i Norge. Vi anbefaler å lese denne artikkelen.