I starten av koronaperioden skrev vår leder for kvalitativ avdeling hos Respons et innlegg om hvordan korona gjorde at vi fikk øynene opp for potensialet som i online fokusgrupper som metode. Innlegget kan du lese HER. Både vi og kundene sluttet å se på online fokusgrupper som en reserveløsning eller nest beste alternativ til fysiske grupper, og begynte å verdsette alle fordelene de digitale omgangsformene faktisk har.
Online alternativer – ikke lenger “lillebror”
Riktignok har vi lenge benyttet oss av metoder som mobiletnografi, hvor vi gjennom mobilvideo får komme inn i folks hjem og se hverdagen gjennom deres «linse». Enten det er sammen med familien rundt middagsbordet, inn i klesskapet for en kikk, eller med på matbutikken for å skjønne hvordan de tar seg frem og resonerer når de skal handle. Vi har vært stolte av hvordan vi virkelig har denne metodikken «under huden» og vet når og hvordan vi kan utnytte dens unike muligheter for å gi kundene et genuint og ufiltrert innblikk i sine målgrupper.
Vi må likevel innrømme at digitalversjoner av mer tradisjonelle kvalitative metoder, som dybdeintervju eller fokusgrupper, har blitt behandlet litt som «light»-versjonen av sine fysiske motparter. Det skulle altså en global pandemi til for at vi for alvor skulle få boltre oss i alle deler av den digitale verktøykassa – og for en «eye opener» det har vært. Nå begynner vi ordentlig å smake på hvorfor digitale grupper og intervjuer ikke er «lillebror», men faktisk kan gi deg som kunde like god, noen ganger bedre, kjennskap til personers måter å tenke og være på.
Den nye normalen
Siden sist har vi har blant annet erfare at det ikke bare er vi som har fått et kræsj-kurs i digital samhandling som daglig kost. Folk flest, de vi prater med, har også blitt ordentlig varme i trøya. Tidligere har vi opplevd at den gjengse forbruker så vel som den mest drevne fagperson, kunne kvie seg litt for å ta i bruk denne knotete teknologien når de skulle prate med oss. Kom samtalene til å hakke og stagnere? Ville det føles litt rart å skulle se seg selv «på kamera» mens man pratet? Nå derimot, har teams-møter og zoom-treff blitt en del av folks profesjonelle og private hverdag, og det gjenspeiles i hvor komfortable de er i digitale samtaler. Man har blitt fortrolige med å skulle ha fortrolige samtaler med mennesker gjennom en skjerm. De fleste kjenner nå godt til mute-knapp-normer, når og hvor man kan skyte inn i digital dialog, og hvor man skal holde blikket. Personen på den andre siden føles plutselig ikke så langt borte lenger – dette er jo hvordan vi har blitt vant til å sosialisere med hverandre.
Deltakere og digital komfort
Med ett kommer vi nærmere på profesjonelle med hektiske hverdager. Der de vanligvis ville skvist inn en telefonsamtale mellom andre møter, sier de nå gjerne: «kan vi ikke ta det på teams – det er så hyggelig å se hvem man prater med!». Vi som intervjuere får plutselig med oss kroppsspråket, blikket, det lille trekket på smilebåndet og får etablert en tettere relasjon i øyeblikket, selv med intervjuobjekter som ikke har mulighet til å møte oss. Dessuten skal man heller ikke undervurdere verdien av at personene man intervjuer befinner seg «på hjemmebane», enten det er kontoret eller sofakroken. En kontekst de i utgangspunktet kjenner og føler seg avslappet i fremfor en fremmed og litt oppkonstruert situasjon i et ukjent kontorlokale. Nå har vi fokusgrupper der deltakere lener seg godt tilbake i godstolen eller «tar med» gruppa ut på balkongen for en røyk mens de deler raust og uhemmet av sine synspunkter. Vi er alle samlet rundt et digitalt bord for å snakke om et tema, ja. Men vi er samtidig alle sammen på besøk hos hverandre på et vis. Den rigide linjen mellom «front stage» og «back stage» blir mer uklar – og med den utviskingen kommer vi også tettere på personene vi prater med sine mest genuine betraktninger og væremåter. Og det våre venner – det gir verdifull innsikt.
